Blandadrops

For meg er et alltid en glede å komme ut i praksis. Jeg kjenner at samværet med ungene løfter meg. Her er det mye krydder og farge i tilværelsen. Her er det mange krevende, morsomme og rørende situasjoner. Det største stjerneøyeblikket opplever jeg i en lesestund. Her observerer jeg to gutter som har krøpet godt sammen bak de myke tøybenkene. Den mer kompetente leser med stort alvor for den andre, og fungerer som et støttende stillas. De er på ulikt nivå når det gjelder lesing, men de er likeverdige. Observasjon av stemmeleie, ansiktsuttrykk og hvordan de kommuniserer i situasjonen, forteller meg om gleden, vennskap og gjensidighet. I ettertid har jeg tatt fram denne situasjonen flere ganger og "varmet" meg på den.

Jeg har nok en gang lest alle bloggene til studentene. Praksis har vært slitsom, men også svært lærerik for de aller fleste. Noen frustrasjoner er det. Når jeg leser blir jeg veldig bevisst på hvor mye sterkere det skrevne ordet er enn det muntlige. Det forteller meg hvor viktig det er å være bevisst på hva en skriver, hvilke ord og uttrykk en bruker. Denne gangen gjelder det spesielt pendlerproblematikken som strengt tatt ikke hører hjemme i en fagblogg. Her er det heller ingen med reell myndighet som leser. Derfor blir innspillene et utløp for frustrasjon og ikke en konstruktivt stykke på veien. Hvor mye innsikt har studentene i at dette handler om formelle arbeidsavtaler og økonomi? Uansett er jeg blant dem som gleder meg over at vi nå har fått vår første praksisskole på Haugalandet. Det er vel et aldri så lite tegn på at verden går framover?