Dannelse 2

Jeg har gått på oppdagelsesferd for å se nærmere på begrepet dannelse. Fokus på medvirkning i norske barmehager og i norsk skole, er en av flere årsaker til at begrepet aktualiseres. Nå som oppmerksomheten er vakt, ser jeg at begrepet dukker opp i mange sammenhenger.

Gunvor Løkken sier i sin artikkel "Barnehagepedagogikk og dannelse" (i Moser, T. & Röthle, M. (red) (2007) Ny rammeplan - ny barnehagepedagogikk? Oslo, Universitetsforlaget) at pedagogikk som regel defineres som læren om oppdragelse og undervisning. La oss så se på de to begrepene oppdragelse og undervisning.

Oppdragelse som begrep har sine røtter i middelalderen, en tidsepoke strekt preget av streng religion og moral. Barnet var i beste fall uferdig, og i verste fall ondt. Pedagogens mandat var å vise det riktige. Selv om oppdragelsebegrepet har endret innhold gjennom årene, hevder Løkken at begrepets slagside i for stor grad er framheving av den kompetente voksne på bekostning av det kompetente barnet.

Undervisning som begrep representerer den store troen på framskritt og utdanning. Pedagogens rolle er først og fremst å formidle kunnskap. Også her er den voksne den mest synlige. Pedagogens rolle som formidler er viktig, men må ikke stille barnet i skyggen. Hvis barnet stilles i skyggen, er det tid for tenkepause!

Løkken refererer til Sven Erik Nordenbo og hans inndeling av dannelsesbegrepet i 3 pedagogiske tidsaldre.

• Dannelse med røtter i antikkens Hellas
• Det humanistiske begrepet Bildung (tysk) på slutten av 1700 - tallet
• Undervisning som det moderne prosjekt

Begrepet dannelse har hatt ulikt innhold og betydning i ulike tidsepoker. I antikkens Hellas, stod paideia for den samfunnsmessige dialogens pedagogikk hvor studentene var like viktige som læremesteren, selv om de hadde forskjellig kompetanse (jf Sokrates og hans "jordmorkunst").

I middelalderen var Humboldt opptatt av dannelsebegrepet - Bildung - der han så dannelse i forhold til (1) menneskets forhold til seg selv, (2) menneskets forhold til verden, og (3) menneskets forhold til samfunnet. I dette begrepet bildung ligger altså er syn på barnet som medvirkende, kompetent, sosialt og kulturelt på den ene siden, og som samfunnsborger på den andre siden.

I det moderne samfunn har dannelse blitt knyttet opp mot et demokratisk perspektiv. Litt ser pedagogikk som noe som foregår rundt polare, det motsetningsfylte. Pedagogisk praksis vil være preget av paradokser. Pedagogen må forholde seg til slike motsetnnger som to sider av samme sak. Dersom pedagogens offisiselle mandat og barnets interesser er et hovedparadoks i pedagogikken, må pedagogen forholde seg til dette ved å se begge sider.

Løkken gjør også rede for dannelsesbegrepet som transformasjon i en postmoderne tidsepoke. Jeg lar denne ligge og henviser dere heller til artikkelen hennes som det er henvist til tidlig i denne bloggen.

Løkken stiller spørsmål ved hvorfor dannelsesbegrepet ikke er inkludert i definisjonen av hva pedagogikk er. Dannelsesbegrepet har en viktig funksjon fordi den bevisstgjør oss på å se det som skjer i barnehage/skole som noe som skapes i relasjonen. Slik kan en ensidig vektlegging av den kompetente læreren på bekostning av de kompetente elevene unngås. Likeså at elevene får et større ansvar for sin egen læring enn det de er i stand til. Dannelsesbegrepet bidrar til å se elevene som aktørere og kan hjelpe oss til å unngå en for ensidig pedagogikk.